MS MANNSKAPET PÅ ØDE ØY I “OSLOHAVET”
Det var bare å ta til årene ...
Mannskapet hadde fått invitasjon av verten selv til å trekke utover til Lindøya blant de Oslofjordiske øer lørdag 30 mai. Middag nr. 3 for Mannskapet stod for tur ved den enerådende gourmekokken Jon. Den kulinariske og velkjente gourméklubben sprer fortsatt sine herligste og himmelske opplevelser til folket som savner sidestykket i historien i forhold til antall søk på nettsiden www.mannskapet.wordpress.com. Suksessen fortsetter med munner overalt som løper i vann på jakt etter noe å spise som smaker mer supert enn de allerede oppfunnede smaker vi reklamerer for på siden vår. Ja, – mer superdupert – om man for én gangs skyld får lov til å bruke det uttrykket. Men denne gangen fikk ikke bare smaken og baken – det ble nemlig utedo for kvelden – gjennomgå, men tanken var at hele settingen, alle sansene skulle aktiveres ved å bruke en annen scene for scenarioet. Vi våger!
... med stø kurs mot Lindøya
Denne gang våget vi oss simpethen ut av De tusen hjem og ned til Oslos ukjente sjøside. I det sommerlige mai skvulper selve Lindøya som en skonnert i søtt saltvann og frister med alle sine hemmeligheter for et mannskap på seks, – to hadde gyldig forfall denne gang. Vi hadde fått låne min svigermor Guiliana – fra Roma- hytte nr. 118 denne fantastiske sommerkvelden med 25 grader der temperaturen var målt i selve ”skyggen av skyggen”. Det grønne 33 kvm store og stillferdige huset gjemt mellom nyklippede gressflater, hekker og andre buskevekster ventet forgjeves på at matrosene skulle ankomme. Opprinnelig skulle rekruttene for en Lindøya-opplevelse ta linje nr 92 kl 14.05 fra Vippetangen. Men akkurat som på gymnaset kom gjestene diltende én etter én på uavtalt tid. For å rote det ordentlig til kom Olaf selvfølgelig i tide som alltid med båten 14.05. Bjørn og Knut kom for ordens skyld vannveien med egen kano svette og varme med våte t-shirts i reneste Robinson Crusoes’ stil for å sjokkere oss andre med at det fortsatt er mulig å reise uten kollektivfelt og andre felt. Den krykkende Pål kom slengene på båt med avgang Vippetangen kl 15.05 med godt humør, tross slitet med å ta seg frem. Stakkars! Martin skyldte på NSB og kom diltende sent, men meget godt kl 16. Alle var i havn etter strabasiøse utenomplanetiske ferder. Godt var det. Bemerk at undertegnede ser seg selv som ”halvt Italiensk” og tider er ikke så nøye. Den norske konservative strukturerte tidtakeren la jeg pent til side. Herlig å se at så mange kunne ta turen.
Verten stod og trippet på steintrappen og trodde at alle ville bli med å hoppe i sjøen. Men neida; ikke det! Det var for kaldt – helst 25 grader i vannet også og helst temperaturen målt i ”… skyggen av en skygge av en skygge”. Saltvann var ikke ønskelig, men heller da brunt “vann”. Folket ville ha kjølig bruntvann så jeg som vert beordret at: - ”Brød og sirkus” skal det bli. La folket få hva de vil. Vi fant fram noen grønne kolde Arendalspilsner der våte dråper snek seg nedover den deilige metallboksen. Det sa slurp i både mann og munn og de første leskende dråper temperert til ca +9´C - tilsvarende dagens badetemperatur – flommet nedover de tørre halsene til mannskapet der vi satt i en hammock fra 50-tallet og svingte. For en deilig opplevelse med en helt egen smak: Lindløyasmaken og væren av kropp og sjel som smelter sammen. En følelse i noen millisekunder av nuet; nået! Carpe diem! Den eneste tidsenheten vi ordentlig eier og søker i dette liv. Alle tanker slenges i dypeste Atlanteren, og selve nytelsen av å bare være til, slår oss. Kveldens første supereksistensielle opplevelse.
Rekene sto til gull ...
Men det ble ikke brød. I stedet fikk Knut og verten skåret opp ferskt rent hvalkjøtt av et stykke på 1,1 kg til bare 199,-: Hvalens svar på sushi. Verten ba fiskeeksperten Knut sjekke at det virkelig kunne spises rått, og ja – det kunne det. Med olje og pepper, løk, fersk rogn og rømme kom fatet svevende ned trappen og ble satt på bordet der den flotte nystrøkede hvite duken skjulte det stygge plastikkbordet fra 1970-tallet så godt det lot seg gjøre. De livsnære fargene slo oss rett inn i øynene med sine kontraster; fra hvitt til saftig brunt, fra gylden til mørkt. Fra bare synet til en utrolig herlig smak i ganen, sultne som vi var på en sen ettermiddag og uten lunch etter en lang reise. Vi koste oss skikkelig med denne forretten servert med nok en kold boksøl fra Sørlandet, Knuts heimbygd, ute i det fri. Vi koste oss med gode samtaler allerede fra starten. Vi smeltet sammen som et velbygd team. Vi delte personlig og snakket om livets gleder og motkrefter i vår herlige setting av en god mannsgruppe.
Fem av seks bolde menn til bords
Etter godt øl og hval måtte vi ta en liten omvisning denne strålende dagen og vi stakk ut på bryggen i sørlig retning for å se på vannet og skyskraperbyen langt der borte i den bølgende horisonten. Et vakker syn bare noen minutter fra sentrum. Stillhet og natur og – selvfølgelig – savnet av å dukke kroppen i vannet. Men badingen får vente. En gruppe svenske ungdommer koste seg på svaberget med litt øl og en litt søt-luktende røyk. Vi ”gamle” skjønte ikke hva slags sigaretter det kunne være, vi som bare var vant til sigarillos etc.. Men det var jo hyggelig at de spurte oss om vi hadde litt ekstra øl – tydelig at det smaker bedre i sommervarmen. Men de måtte nok nøye seg med røyken. Verten hadde ikke fått med seg mer av den gyldne drikken enn for sitt eget Mannskap, og dessuten var sikkert Systembolaget uppe ennu över gränsen.
Verten førte gjengen med seg tilbake til vårt grønne hus og klargjøring av middagen. Grunnet det lille kjøkkenet og en ovn like stor som en sardinboks, måtte middagen være enkel, men også tilfredsstille Gourmétloven: Det ble reker til kr 200 pr kg. Ingen over og ingen ved siden av. Kriteriene var reddet. Størrelse 50-70 rekene ble klargjort på lekre fat og ingrediensene - sitroner, persille, majones, fersk gourmeloff fra meny, servietter, smør etc – ble klargjort.
De ypperste hvitviner ble båret frem på laubær, over til rekene som skulle fortæres samtidig. Hvitvinene var utrolig gode, men jeg husker ikke navnene på dem, dessverre, siden det var Bjørns anbefalinger. Tusen takk for støtten under innkjøpene Bjørn. (Dopff. Gewürztraminer. Riesling fra Alsass, Frankrike. Red.)
Samtalene vekslet like kjapt som rekene mister hammen ...
Tiden gikk utrolig fort med alle delingene våre. Vi satte ny rekord i “puls” på Lindøya. Rekorden står nok en stund, med tanke på at den er målt utenfor de psykodramatiske scener i det ganske land. Det var en flott følelse at hver og én av oss fikk sin tid og vi kunne dele med hverandre i dybden når det gjaldt status i livet: Noe hellig og rituelt. One for all – all for one. Det føltes veldig godt.
Vi måtte kjøle ned med litt svære, søte og røde jordbær fra Holland. De var faktisk utrolig søte tross tidlig sesong, og med nytraktet fløte til, espresso kaffe samt desertvin ble dette en flott avslutning på måltidet.
To av gutta, - godt tilfreds med ståa.
Plutselig var klokken meget. Vi satte rekord i rydding på Lindøya og Pål kom seg på 23-båten fra Lindøya Vest og resten kom med kl 23.45 fra Lindøya Øst, hvor vi fikk vist fram den koselige butikken på øya i forbifarten.
Sommernatt under vandring mot fergen.
Verten overnatten i hytta fram til søndag og kjente den stille roen senke seg i de rundt 230 hyttene på øya. En fantastisk klaff med både vær, mat, drikke og godt vennskap gjorde denne kvelden til noe helt spesielt.
Tusen takk for opplevelsen venner.
God sommer & god klem fra Jon
Fra Lindøya tilbake til Tigerstaden
Det som var anderledes enn forventet, var ikke en rikholdig, glovarm lutefisktallerken med ditto tilbehør, servert av en vaskeekte inder; mannen var forøvrig eieren av denne brune kafé. Bjørn var ytterst fornøyd med sin bestilling av lutefisk. Det var ikke de to andre:
Ostekaken sto i særklasse . 
