VI PRØVER IGJEN …

 ”VALKA”

Tirsdag 27. september kl 17:00

Adressen er Valkyrien restaurant inngang fra Kirkeveien, bare et steinkast fra Majorstuhuset, vis-à-vis posthuset.

- Vi har vært der før, minnes redaksjonen, - i alle fall fire av oss. Det var intet mindre enn uforglemmelig! Reportasjen nedenunder anbefales de som ikke var nærværende den gang

VI VAR FIRE MANN …

som møtte opp på Valka for ett år tilbake.

Klokka 18:30 - prikk - var Olaf på plass. Da var det kun han og den asiatiske vertinnen på innsiden av døra; stamgjestene hadde åpenbart en passende pause. Over inngangsdøra sto tv´n på. Selv om luften var frisk, lå det en stemning av at her måtte eimen av Teddy og Rød Mix i sin tid ha ligget tjukk både over og under bordene. Ingen tvil; her  må Røykelovens bitreste motstandere ha sittet og forbannet Høybråten og hans våpendragere. “Gi oss tilbake en helseminister som røyker førti om dagen!”, må ha vært kveldens omkvede og konklusjon her inne i grotten etter langt mer enn én kveld. “Skål for Thorbjørn!”   Klink!   Klirr! “Skål også for´n Evang!”          Gjesteboikotten etter at dommen og KrF-klubba fallt over Valkas inne-røykere, må ha vært ytterst kortvarig; for etter som timene gikk, kom de også tilbake til Valka denne kvelden:- Ei boikott kan´ke vara evig, vettu, – kan aldri vara evig! Hvor ellers kan slike stamgjester samles? På byparkens benker skjer da intet av dybde eller langsiktig mening. Ikke er man i fred for duene, ikke engang Frogners pudler eller skaternes hodeløse krumspring. Øl kan man heller ikke drikke et sådant sted. -La oss vende tilbake til valen: TIL VALKA! må ha vært retrett-ropet. Man er da fleksibel i slike tider, må vite. Utviklingen går da framover; slik også vi, skrale eller ei. -Valka forever!

DEN ELDSTE AV DE FASTE

Knut og Bjørn ankom kort etter. Da Martin la til kai ved 20-tiden, var det blitt betydelig livligere her inne i de bruneste lokaler redaksjonen har sett på svært, svært lenge. Den eldste stamgjesten som ble observert satt bare to bord bortenfor; han bestilte ett glass vin, nøt dette og forsvant igjen som ånd i en fillehaug. - Han væra nittito år, visket vertinnen til oss. - Før kunne han kåmma og drikka to store flaska på én gang. Hun ristet på hodet. - Nei, nå fortella jai han at ett glass er nåkk. Så gå. Han nittito år, vettu. Hun smilte hele tiden, denne strenge valkyrie fra fjerne himmelstrøk. Da det ble sunget deutsche Sange, etterfulgt av selveste Internasjonalen –  kun avbrutt av høylytt krangel mellom to av korets nærmeste vennekrets – sto stemningen som spikret i taket. -Fremad! 

Vi fire satt bare stille; fullstendig musestille. Det var utvilsomt det aller klokeste; vi var definitivt på bortebane. Vi, Mannskapets representanter,  kunne bare stadfeste: DETTE var Valka. Her var vi noviser. Intet mindre: Vi satt med store øyne og viftende ører jo lenger det bar utover kvelden. Vi var priviligerte, her vi satt benket på 1. rad og så rett inn på scenen hvor skuespillet foregikk uten manus, men hvor rollene var fordelt etter et for oss ukjent rituale. - Inger-Lise. Nå må do gå dit! Når stemningen ble over 120 dB, flyttet kineserinnen resolutt på to-tre av de uroligste, fordelte dem på andre bord til mer stillfarene gjester som åpenbart kjente stedets regler samt bordets nyankomne; dette var en stor kaféfamilie.Velkommen til bords!  Her ble et hvert tilløp til håndgemeng dempet med eleganse og tydelighet. Knut og Bjørn var begge enige om at her, her så vi våre kvinners likeverdige i konflikthåndtering, omsorgsevne og imponerende sosial klokskap. De jobber begge som kjent i førstelinje i psykiatrien og her er det store krav til slike egenskaper i hverdagen..

Det var like før det ble applaudert fra vårt bord. Men vi visste det; da hadde vi blitt kastet på dør. Og det skyldtes ikke det faktum vi hadde høyest promille av stedets gjester. Tvert i mot.

EKSTRA SAUS: 10 KR

Middagen var kinesisk – levert fra 2. etasjen – selv om rett nr. 5, 6 og 7 på menyen fortsatt inneholdt henholdsvis “Ekstra saus à 10 kr”, “Brødskive à 3 kr” og “Ekstra egg à 5 kr”, presis som i fordums tid. Resten var retter som lite minnet om Bjarnes favoritt; klubb og duppe. Vi nøt mat og halvlitere, lyden fra de rølpete diskusjons- og sangivrige som satt klumpet sammen tre-fire bord bortenfor, forsiktig beskuet av de seks-sju øvrige gjestene som satt mutters alene ved hvert sitt bord, viftene i taket, de falmete bildene samt de slitte bordene med benker og stoler trukket i brunt lær.

Vi fire fikk en en god prat. Vi visste også hvorfor de fire andre var annet steds; alle hadde meldt fra. Så vi visste om han som foredro om organdonasjon i Tromsø i nord og han med krykker på Nordstrand i sør. Og de to et sted i mellom; i Trondhjem med ventilproblemer og på  Lillehammer med fersk kontrakt og ung datter til bords. Livet river i oss til tider, mer enn vi kanskje ønsker og oftest mindre enn vi tåler. Men ikke alltid.  Og Knut har noe han vil berette for oss alle neste gang vi benkes rundt et bord.    Kvelden gikk og det var mer enn nok å fabulere rundt. Men inni mellom, da satt vi bare stille, helt stille: Vi glante og lyttet – diskrét – mot de indre gemakker. Det ble høylytt etter hvert: - opp iiii som sulten knuuuuuget har, … runget det igjen fra tre bord bortenfor. Da var de tyske soldatsangene stilnet ti minutter tidligere. Så raste diskusjonene høylytt videre. Ingen hørte på den andre, men alle slapp likevel til. Også kineserinnen: Nye halvlitere ble båret inn. Promillen var høy. Da vi gikk ved 22:20-tiden, var fortsatt stemningen på stigende rus.      Over døra viste kassa der oppe NrK1 kveldsnytt, – men intet var å høre. Kun se! Raske bilder flimret over skjermen. Lyden kom fra annet sted i lokalet:  -… vi intet haaaar , men alt vi eeeevner … For et sted!

Så kom valkyrje-koret kom inn fra indre venstre  - …nu drøøøøønner det av rettens veeeelde, til siste kaaaamp der gjøres klaaaar …

KUN DAMEDOEN HAR DØR

Hvor ellers finner man en kafé der dametoalettet har egen dør med behørlig skrift om at her er det kun for kvinner, – en dør med dørlås på innsiden. Men se: Der herrene går inn for å late vannet, var det ingenting, ikke en gang  en svingdør. Den ville vel bare vært i veien? Det var ingenting å skjule. Her var det åpent og fritt fram. Og slik skal det være på Valka. Ingen ting skal være i veien for den  som har en stabil promille på noe over 1,4.   Vi andre er bare statister, vi; og for åpen dør.   Slik er det fra tid til annen på Livets scene.

NÅRMENN BRÅKA MYE

På vei ut døra, kommer kineserinnen etter oss, åpenbart engstlig for at vi aldri kommer tilbake. Hun kunne sikkert tenke seg en aldri så liten familieutvidelse. Vi hadde jo både spist godt og drukket opptil flere halvlitere. Tips fikk hun óg. - Dere må skjønna. Nårmenn bråka mye, vettu. Nårmenn bråka altfor mye. Ikke sitte stilla. Så sendte hun oss en smil som ba om forståelse for at hun ikke lempet ut hver og én av den brokete gjengen som hadde underholdt oss på en framragende måte.

Men vi da: Vi hadde ikke bråkt? Men vi er kanskje ikke norske nok? For DET var i alle fall stamgjestene på Valka. Aha! Kanskje hun hadde lagt merke til vårt svenske medlem, Martin? Men han satt da ikke påfallende stillere enn oss tre andre? Muligens at dette likevel medførte en mer svensk stemning rundt bordet. Ikke vet vi. For henne var vi åpenbart høyst unorske. Greit nok!

Dette ble en STOR aften på enda en brun kafé i Tigerstaden.